Johnny A. Solbu

Kategori: Skitur

Stuntmann på skitur

Postet 10 februar, 2018 av Solbu i Skitur (skitur, ulykker)

Mandag 5. februar 2018 var jeg og 2 venninner ute på ski, som endte med at jeg ble evakuert med luftambulansen.

Sist mandag ble jeg utsatt for et hardt fall på skitur i Estenstadmarka. Vi hadde vært på tur i ca to timer da vi forsøkte å komme ned en 10 til 15 meter kort, men veldig bratt bakke som kanskje hadde en høydeforskjell på 3, 4 meter. Hun ene bestemte seg for å gå ned bakken. Jeg husker at jeg vurderte å gjøre det samme, men kom til at neeh, det går sikkert bra med å ploge kraftig. Jeg endte opp langflat på bunnen av bakken med stor smerte i begge armene mine nær skuldrene, med så mye smerte at jeg hadde vanskeligheter med å gjøre noe annet enn å skrike høyt. Den høyre armen gjorde mer vondt enn den venstre. Jeg har aldri skreket så mye som jeg gjorde den dagen.

Min første tanke var at jeg ikke skulle bevege meg med en gang. Jeg lærte for en tid siden at desorientering og adrenalin kan skjule smerte og skader i starten. Så først måtte jeg vite om jeg var ok. Det viste seg ganske raskt at jeg definitivt ikke var ok.

Først begynte jeg å banne på grunn av smerten. Dernest begynte jeg å kalle på Herren ved å bruke tungetale da jeg ikke kom på noe fornuftig å be om. (Banning er fortsatt et problem for meg i visse situasjoner. Vanligvis er det døde gjenstander som virkelig får meg eitrende forbannet. Det andre er om jeg slår meg ordentlig, da kan jeg banne.)

De var bekymret for at jeg ville bli kald liggende i snøen, så de spurte meg først om de skulle prøve å hjelpe meg opp. Jeg foreslo at vi gjorde det trinnvis ved å først få meg opp på knærne, så fikk vi se det litt an da. Så begynte de sakte og forsiktig å løfte meg rett opp. Etter noen få centimeter eksploderte smerten i min høyre arm bare til et sterkere nivå, så forsøket ble avbrutt. Imidlertid førte løftet også til at min venstre arm beveget seg litt, og smerten i venstre arm gikk forsvant som dugg for solen. Når jeg tenker tilbake tror jeg at det venstre skulderleddet må ha kommet tilbake på plass. Nå kunne jeg begynne å bruke den og hjelpe til med å peke på hvor smerten i høyre arm var.

Etter noen få minutter ringte de 113 for å sjekke om det var greit å bevege meg på noen måte, noe jeg nå aktivt motsatte meg. Etter en drøfting endte nødsentralen med å sende luftambulansen til oss. På den tiden kom jeg på meg at mine to venner trengte bilnøklene slik at de kunne komme seg ned fra marka. Ved å bruke den nå fungerende venstrearmen klarte jeg å få tak i bilnøkkelen fra venstre lomme i buksene mine, jeg sa at jeg stolte på at de skulle ta vare på bilen.

Snart kom helikopteret. Hun ene var like ved meg og beskyttet meg ved å skjerme meg fra vinden til hovedpropellen, fordi helikoptre tydeligvis skaper en lokal storm når de lander. Jeg la merke til at hun var forsiktig så hun ikke lå på meg for å ikke gjøre skaden verre enn den er. I dette tilfellet blåste det nå en snøstorm og ski og andre ting fløy i alle retninger. Hun fortalte meg senere at hun hadde tatt av seg mye klær for å holde meg varm. Så for henne å sitte der og vente på at helikopteret skulle lande var iskaldt for henne. Den kaldeste vinden noensinne, som hun sa. «Håper de lander… snart»

Det var et trangt sted å lande på, en liten dal omgitt av trær. Landingssonen var bare litt bredere enn hovedpropellen, og jeg lå akkurat der de måtte lande. Hun trodde kanskje at de skulle lande omtrent to og tre meter unna oss. Hun tenkte at lengden på dalen var god nok til det. Men til slutt da vi snudde for å se på helikopteret, til vår store overraskelse var det like rett bak henne. Høyst 50cm fra føttene hennes! Så ja, veldig dyktige disse ambulanspilotene.

Etter en del forsiktige forsøk greide de å snu meg uten at smerten var alt for stor. De fikk meg på en flat båre og fikk sikret armen i den samme stillingen som jeg hadde hatt hele tiden, da den minste bevegelse var ulidelig. Men når den var sikret var smerten borte. Da hadde jeg hatt sterke smerter i ca en halvtime fant vi ut. Jeg kom trygt inn i helikopteret og til sykehuset.

På sykehuset ble jeg overført fra luftambulansepersonellet til staben ved akuttmottaket. Før de dro snakket vi litt, de lurte på om det gikk bra. Jeg spøkte og sa at egentlig hadde jeg bare lyst på en helikoptertur. Da lo de litt. :-) Jeg spurte helikopterteamet om det var en vanskelig landing. De sa at det var den trangeste landingen de hadde gjort. De sa også at den lille bakken jeg falt i var en stygg bakke, og at de kanskje forventet noen flere utrykninger på grunn av den.

Nå kom turen til at de ville ha røngten av armen. Men da måtte den flyttes for å få plass i maskinen, og når de begynte å forsiktig fjerne det som holdt armen på plass kom all smerten tilbake. Etter hvert skulle de forsøke å bevege armen. Siden smertene hadde kommet tilbake hadde jeg lukket øynene. Når de hadde stått stille et par minutter åpnet jeg øynene, og oppdaget at de hadde greid å flytte armen halvveis mot brystet mitt. Da skjønte jeg at dette var mindre smertefullt enn jeg hadde trodd. Når de var ferdige med å legge armen på brystet mitt ble smerten borte nesten med en gang. Da gikk nok skulderleddet på plass.

Heldigvis fant de ut at det bare var «brekt litt» (så, brist bare?), men kombinert med at skulderen var ute av ledd som gjorde veldig vondt.

Jeg har fått beskjed om at jeg må regne med å måtte holde meg i ro i 6 uker. Så nå er jeg sykemeldt fra jobben, og fra all lydkjøring i menigheten.

Det ble en riktig så begivenhetsrik skitur, som vi nok ikke glemmer så lett.

Takk

Jeg må takke mine to venner som gjorde sitt absolutt beste for å ta vare på meg.

Dere prøvde deres beste for å trøste meg mens jeg skrek høyt og motsatte meg forsøk fra dere til å løfte meg. Dere utholdt mine mange smertefulle skrik og banningen i starten. Jeg var nok ikke så enkel å ha med å gjøre akkurat da.
Det var veldig trøstende og avslappende å vite at dere to tok ansvar for situasjonen. Dere var flinke og gjorde de rette valgene.

Så takk for god hjelp og trøstende ord til en som ikke hadde det så godt.

Når jeg er blitt bedre og dere begge er i byen, skal vi møtes igjen. Jeg ønsker å vise min takknemlighet på et vis.

Deler av denne teksten er skrevet av en av de som var med på turen, Åshild Samseth. Teksten hun skrev finnes på facebooksiden hennes hvor det er bilder fra situasjonen.