Når Gud kommer på besøk
Postet 24 august, 2014, Sist oppdatert 22 november, 2017 av Solbu i Livserfaring (Livserfaring, Venner, Kristenlivet)
Noen ganger er alt som skal til for å forandre livet til noen at man drar dit på besøk.
11 mai 2013 ble starten på en rekke begivenheter som ledet til at livet mitt ble snudd på hodet. En venn kom på besøk natt til 11 mai, og introduserte meg den dagen for en person som ble viktig i en snuoperasjon i livet, for jeg var i full fart på vei nedover mot avgrunnen.
Jeg hadde ganske enkelt gitt opp livet. Det jeg så frem til var at jeg en gang ville bli så gammel at jeg kunne dø så jeg fikk slippe unna, for livet var ikke lenger verd å leve. Det hente jeg tok meg selv i å misunne de jeg leste og hørte om på nyhetene som omkom av ulike sykdommer og ulykker. Jeg tenkte av og til at jeg ønsket det var meg, så jeg kunne slippe unna. Livet ble ikke slik jeg hadde drømt om. Jeg har ikke alltid vært velsignet med ekte venner. Jeg hadde en god del år i oppveksten hvor de som var mine venner bare var venner når de selv ikke hadde ulemper med det, når de selv hadde fordel av vennskapet. Men så snart de sto i fare for å bli mobbet fordi de var sammen med meg når mobberne kom, så kunne de gjerne bli en del av mobben. Da lærer man seg fort at man kan ikke stole på noen. Det har ført til at i store deler av mitt voksne liv har jeg som oftest vært usikker på om de jeg kjente og pleide kontakt med og som jeg så på som mine venner, om de egentlig helst så at jeg ikke var der. Slikt er slitsomt i lengden. Ofte når det var sammenhenger hvor man møttes etter møter og skulle være sosiale så gikk jeg ofte rundt i lokalet og fant ingen jeg turte å ta kontakt med, selv om jeg kjente dem. Resultatet ble at jeg til slutt dro hjem, ingen ville jo savne meg likevel.
Når jeg var 20 så hadde jeg en drøm om at innen jeg ble 30 så hadde jeg kone og kanskje barn. Slik ble det ikke. Når jeg fylte 30 var drømmen borte. Det var ikke noe håp om at det ville skje meg. Jeg hadde jo gjort noen forsøk på å finne en å bli sammen med, men slik ble det ikke. Og det året jeg ble 29 gikk jeg inn i en langvarig depresjon, delvis fordi jeg greide ikke kunsten å finne en å bli sammen med. Og etter det siste forsøket begynte jeg å isolere meg, fordi det var vondt å se alle parene som gikk sammen, ute. Det hente ofte at tårene trillet når jeg så alle de som hadde det jeg selv ikke kunne få; noen å dele livet med. Da begynte jeg samtidig å trekke ned persienene, så jeg slapp å se alle parene som gikk der ute på gaten. Etter at jeg begynte å holde meg inne begynte jeg snart å gå opp i vekt. På slutten var jeg oppe i ca 130 kilo. jeg var kommet til punktet hvor jeg brydde meg ikke om hvordan jeg så ut. Det var jo ingen som var interesert i hvordan det gikk med meg likevel så hvorfor skulle da jeg også bry meg om det. Etter mange år forsonte jeg meg tanken om at jeg nok kom til å forbli enslig resten av livet. For jeg var jo blitt en feit deprimert mann som ingen intereserte seg for. Det er jo ikke akkurat det damene drømmer om å finne og jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre for å endre på situasjonen, så det var ingen vits i å forsøke en gang. Jeg hadde helt mistet troen på at jeg noen gang ville finne en å dele livet med.
Nå ville Gud det slik at jeg skulle ikke forbli deprimert resten av livet likevel. Sommeren 2013 har en venn planer om å komme på besøk noen dager, og jeg hadde av en eller annen grunn tenkt at besøket kom sikkert midt i juni en gang. Men 9 mai ringer personen og lurer på om det er klart til å komme oppover i morgen, altså 10 mai. Jeg ble litt tatt på sengen, men det var helt greit. Gjesterommet var ledig, så det var bare å komme. Personen kom natt til 11 mai. På ettermiddagen og kvelden 11 mai dro vedkommende med meg og en felles venn av oss med oss ut på grilling sammen med to andre venner. Den ene kjente jeg ikke fra før. Denne nye vennen fikk jeg god kontakt med, og etter en drøy uke fant jeg og den andre vennen som ble dratt med på grillingen ut at vi og denne nye vennen hadde felles interresser. Vi oppdaget at vi var tre personer hvor alle likte å gå turer men ingen likte å gå alene, så vi slo oss sammen og begynte å gå ukentlige turer sammen. Vi satte oss som mål at vil skulle komme i så god form at vi kunne nå toppen av Snøhetta. Nå ble det slik at vi kom oss ikke avgårde til Snøhetta, men dit skal vi en gang. :-)
Samtidig hadde min mor vært på en møteuke i London, hvor en predikant i det ene møtet hadde preket om hvor viktig det er at man passer tungen sin. At man kunne sette seg fast i ting ved besvergelser som man kan si uten å tenke over det. At det var viktig at man satte seg ned i bønn og avsverget seg ting og ba Gud om tilgivelse for det. Så hun snakket med meg om at dette var noe jeg måtte gjennomføre. Og hun hadde rett. Etter at jeg gjorde det merket jeg at noe var annerledes, uten at jeg kan sette fingeren på hva som ble annerledes. Men jeg har i ettertid sett at depresjonen slapp taket i de mai-dagene.
Jeg fikk en meget god venn i det nye bekjentskapet. Jeg fikk en venn som var genuint interesert i hvem jeg var og hvordan jeg hadde det. Det var litt nytt og ukjent for meg. Den nye personen jeg ble kjent med ville veldig gjerne prate med meg. Prate om livet generelt, om ting vedkommende var opptatt av, og var interesert i hva jeg tenkte om tingene. Jeg møtte en som ganske enkelt var interesert i å bli kjent med Meg, uten at det lå noen baktanker med det. En som faktisk likte å bruke tid sammen med meg, som syntes jeg var interesant, en venn som så meg.
Jeg fikk mye oppmuntringer og enkelte oppfordringer fra den nye vennen til å prøve å gjøre enkelte ting. Og jeg har i ettertid sett at vedkommende hadde en evne til å oppmuntre meg til å prøve nye ting når jeg var i stand til å begynne med det. De to turvennene mine har vært veldig flinke til å hjelpe meg i gang med å gå ned i vekt. Jeg gikk ned 40 kilo fra mai til oktober bare ved å gå en tur en gang i uken og ved at jeg spiste mindre enn før. Etter et par måneder skulle den ene vennen på ferie, så jeg og den andre vennen ble oppfordret til å fortsette å gå, ellers ville det bli for tungt å starte opp igjen når vedkommende kom hjem fra ferien. Så vi ble oppfordret til å gå en gang om dagen, og det begynte vi med. Og det gjorde jeg helt til jeg nådde vektmålet mitt som var å gå ned under 90 kilo. Etter det har jeg gått tilbake til å gå en trimtur en gang i uken rundt det ene vannet i nærheten.
Nå er livet fantastisk. Det er deilig å leve. Jeg har venner som jeg vet bryr seg om meg. Og den gamle drømmen om ekteskap er vekket til live. Håpet er kommet tilbake om at det kan jeg også få oppleve.
Året 2013 ble det året hvor tre venner av meg på hver sin måte hjalp meg ut av depresjonen og spiralen mot avgrunnen jeg hadde kommet opp i. Vedkommende som kom på besøk og introduserte meg for en av de som ble en viktig brikke i snuopperasjonen i livet mitt, gjorde i seg selv ikke så veldig mye. Men det lille som ble gjort, introduksjonen, var viktig.
Og du som ble denne nye viktige brikken har hjulpet meg så utrolig mye det siste året. Du valgte å bruke mye tid på meg, tid som du kunne ha valgt å bruke på andre ting. Men du valgte å bruke den sammen med meg. Jesus sier at ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Du valgte å ofre ganske mye for å hjelpe meg. I perioder la du ned livet ditt for å hjelpe meg, på bekostning av din egen fritid. Du har virkelig vært til stor velsignelse for meg, og du er det fremdeles. Du er et redskap i Guds hånd. Uten deg hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.
Det har ikke vært bare lett for deg, da. Vennskapet vi fikk er det første vennskapet jeg har hatt hvor jeg har opplevd at jeg måtte kjempe litt for å beholde det. Du har måttet utholde en del rykter og sladder. Du har vært frustrert på meg, og en gang blitt sint. Du har også blitt såret tror jeg, men du har vært tålmodig og holdt ut med meg. Resultatet har blitt et spesielt nært og godt vennskap. Du er blitt en av mine beste venner, og du stoler på meg. Det var veldig spesielt å få oppleve nå i sommer hvor stor tillit jeg har fått. Den tilliten setter jeg stor pris på.
Derfor vil jeg rette en spesielt stor takk til deg fordi du har holdt ut med meg. Du vet selv hvem du er. Jeg setter utrolig stor pris på deg, og jeg har blitt veldig glad i deg. Jeg takker Gud hver dag for at han sendte deg i min vei. Må Gud rikelig velsigne deg og de andre for det dere har gjort for meg.