Johnny A. Solbu

Vi trenger ikke vite alt

Postet 07 april, 2002 av Solbu i Livserfaring

Nå er ikke jeg noen gift mann enda, har heller aldri hatt noen kjæreste og er rukket å bli 28 år. Men jeg tror likevel at min konklusjon på slutten her er noe som mange glemmer i sin omgang med kvinner, spesielt. Jeg tror nok en del menn vil kjenne seg igjen her.

Vær villig til å lytte
Jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Min første historie skjedde i 1999, da jeg ble kjent med en kvinne som ble min beste venn det året. Vi ble bestevenner nærmest ved en tilfeldighet. Hun hadde en kjæreste som var noen år yngre. En dag da vi var samlet noen venner hjemme hos henne brøt han forholdet da han fikk kalde føtter. De 2 andre gikk etterhvert, hun ene hadde en buss som hun måtte rekke, og en annen følte seg ikke helt vel i situasjonen. Så jeg ble igjen alene der med henne. Vi gikk en tur så hun fikk lufta følelsene sine. Det at jeg var villig til å lytte til henne, var visst det som utløste en stor tillit til meg. Nå har hun fått samboer & flyttet til en annen del av landet og lever visst ett bra liv.

Min andre historie begynner i påsken 2001 da jeg uforberedt måtte la en venninne sove her en uke (hun er forøvrig 11 år yngre enn meg). Vi hadde kun hatt kontakt via internett, og hun skulle delta på en festival i byen. Hun kom 1 dag før sovesalen åpnet, og hadde ikke noe sted å sove, og jeg henta ho på flyplassen. Den uka ble vi meget gode venner, og vi hadde mye kontakt i månedene etter påsken, og prata lenge på telefonen når vi først ringte hverandre.

Vis respekt
Jeg fikk vite litt etter at hun hadde reist hjem hvorfor hun stolte på meg så mye som hun gjorde. Jeg hadde visst gjort ett geni-strek uten å være klar over det. For den første natten ho var her, så spurte jeg rett før hun gikk til ro, om hun ville ha en nøkkel til soverommet. (Jeg hadde én, og den sto nemlig i døra til badet/doen) Hun takker hjertelig for tilbudet, men det behøvdes ikke, sa hun. Hun fortalte senere at det tilsynelatende uskyldige spørsmålet, fortalte henne at hun kunne stole på meg.

Men snart skulle vennskapet vårt bli satt på en alvorlig prøve. En gang på sommeren deltok vi på en annen festival ett annet sted i landet, og hadde avtalt å møtes der. Men da jeg kom frem så jeg ikke snurten av henne. Men jeg tenkte at hun sikkert bare drukna i folkemengden. Det var nemlig mye folk på den festivalen. Dagen etter fikk jeg høre av kjæresten hennes at hun var redd meg, og lurte på om jeg hadde no forklaring på hvorfor. Noe jeg fremdeles ikke har. Etter den festivalen døde kontakten helt ut. Nå ble det viktig for meg å vise henne at jeg fremdeles var hennes Venn. Jeg pleide nemlig å sende en sms hver dag eller annen hver dag med «dagens ord» fra en kalender jeg har, som omhandler hva venner er, og hva de bør gjøre mot hverandre. Så jeg bestemte meg for å fortsette å sende disse. Min tanke var at om jeg slutta med det, så bekrefta jeg kanskje hennes indre bilde av at jeg ikke ville ha no mer med henne å gjøre pga det som skjedde.

Tiden gikk, og etter ett par måneder så viste hun igjen livstegn fra seg. Siden prata vi igjen av og til via internett (msn & IRC). Nå har vi igjennopptatt kontakten. Siden kom hun igjen til den festivalen her i byen og vi hadde avtalt å møtes igjen. Og det ble ett gledelig møte for min del. Dagen etter vårt første møte siden episoden, så ble hun og noen venner igjen uten husly. Så de kom hit og sov her en natt, på min invitasjon. (Er ikke det seier, så vet ikke jeg)

På hennes premisser
Når denne artikkelen skrives, så har vi fremdeles ikke snakket om det som skjedde. Jeg er naturlig nok full av spørsmål & har noe jeg gjerne skulle ha fortalt henne. Men har slått meg til ro med at jeg nok ikke vil få vite det på veldig lenge, om jeg i det hele tatt får vite noe. Det viktigste er at vi er venner igjen. Og jeg er villig til å gjøre nesten hva det skal være for å bevare det.

Så kommer min konklusjon på dette her. Dette er viktig å huske på, dere menn. Kvinner har ett uslokkelig behov for å føle seg trygge på oss, til enhver tid. De har behov for å vite og erfare at de kan stole på oss når livet er tøft og ting kanskje er vanskelig å takle. De trenger å vite at de ikke bestandig trenger å forklare for oss hvorfor de handler som de gjør. Vi må lære oss å tåle å ikke vite alt. Det er av og til at de helst ikke vil forklare hvorfor de handlet som de gjorde, og det må vi tåle. Kanskje er det flaut å prate om, eller de føler at de har dummet seg ut. Dersom vi har tenkt å leve livet sammen med den samme kvinnen hele livet, så må vi lære at vi må ikke på død å liv vite alt. Kvinner er ute etter en Venn som de kan Prate med, en som er villig til å lytte til det de har å fortelle, av og til på deres egne premisser.

Vil helt til slutt sitere ett av de ordtakene i den kalenderen min:
«En venn er en som vet Alt om deg, og likevell ikke går sin vei.»